Jeg pleier egentlig aldri å ta bilde av himmelen. Det er liksom ikke mitt tema. Det er litt for stort. Uendelig og uhåndgripelig. Bedre å bare suge inn inntrykket uten fotoapparat. Jeg har gjort et lite unntak. Ikke det at denne himmelen er finere enn andre. Det er den himmelen som var utenfor hytta mi lørdag 5.okt. Så nå vet du det.
For øvrig kan man godt vende blikket opp innimellom. Det kan lett bli en vane å se ned. Ser man ned i bakken for lenge, kan man bli nedfor. Der kom det i gjen; «ned». Kroppen er ganske enfoldig – og tror du er deprimert!
Kan man få kroppen til å tro den er deprimert, så går det vel an å lure den til å tro det motsatte? Løft opp brystkassen, løft hjertet opp, se opp og fram! Verdt et forsøk?! Se på himmelen, den beveger seg rolig og flyter. Flyt med. Du er ett med livet omkring deg. Du er en del av livet, ikke utenfor. Tenk aldri at du er utenfor. Tenk at du er en del av helheten. En del av kretsen som står deg nær, samfunnet og naturen. Pust. Kjenn av du er en del av det hele. Pust. Vær glad. Smil.
Om du skulle kjenne deg nedfor, så bli oppmerksom på det. Betrakt det. Pust. Kommer det tårer så gråt. Noe løsner. En spenning i kroppen eller sinnet. Pust. Gråt. Bli en mer ekte utgave av deg selv. Våg å være helt deg selv. Det er naturlig å kjenne på tristhet. Like naturlig som å kjenne glede. Vi blir usikre om noen gråter. Er det en sinnstemning vi vil skjule? Er vi redd for å vise fram denne siden av oss selv? Ikke vær redd for tårer. De renser.
Tør vi å gråte – så tør vi også å le. Vær deg selv. Ikke sensurer. Ikke prøv å vær en super utgave av deg selv. Du tenger ikke å være slik andre mener du skal være. Hvem vil du være? Hvem er du? Alt du trenger er å være deg selv. Pust. Vær takknemlig for at du er akkurat slik som du er! Ingen kopi. Dine særegenheter gjør deg til den du er. Bli tydeligere for deg selv – og dine omgivelser.
Ikke glem å pust – ikke glem å være tilstede her og nå!